En introvert som prøver å være ekstrovert

En introvert som prøver å være ekstrovert

Jepp, der har du meg, en introvert person med angst og post traumatisk stress som prøver å henge med i verden.

Det skulle man ikke tro om deg er det mange som sier, for det vises ikke utenpå. Nei det gjør kanskje ikke det, men inne meg er det kaos, fullstendig kaos. Det føles som om jeg skal hoppe i fallskjerm hver eneste gang jeg er mer sosial enn mitt introverte vesen takler.

Jeg prøver å få til noe her i verden, realiserer meg selv som det så fint heter.

Og drømmen min den har jeg jobbet med siden 2016, eller egentlig hele livet. Den begynner å bli til noe, men skal det bli mer må jeg nok være mer sosial ja. Og det skremmer faktisk vettet av meg.

Kanskje jeg skal fortelle hva jeg fyller tiden min med, jeg glemte det et lite øyeblikk her nå 😊

Altså, da jeg var ung drømte jeg om å holde på med håndarbeid hele tiden, strikking, hekling og søm.

Men det ble ikke slik, livet kom i form av barn, jobbing, ektemann, skilsmisse, vanskelig tider og et sammenbrudd.

Sammenbruddet var forferdelig og jeg endte opp hos en utrolig flink traume psykolog som hjalp meg på bena. Jeg ble ufør, og jeg kunne endelig ta meg tid til å samle meg. En dag om gangen. Jeg har brukt mange år på å reparere min psykiske helse så godt det lar seg gjøre.

Håndarbeidet har vært med meg hele livet, men nå begynte jeg så smått på drømmen min, nemlig å designe egne strikkeplagg.

2016 designet jeg sommerkoften 2016 og den kom i bladet Familien, året etter var den i Norsk Ukeblad og året etter der var den i Hjemmet.

Siden da har det blitt mange kofte i bladet familien. Jeg har til og med vært i et svensk strikkeblad som heter Sticat og sånt.

Ja, så langt så går jo alt bra, jeg har til og med designet en egne prosjektvesker som jeg syr på bestilling.

Alt fungerer greit så lenge jeg kan sitte hjemme å bare holde på med mitt. Jeg deler på instagram og facebook, men jeg skjønner at hvis jeg skal komme lengre så må jeg ut blant folk, og det er skummelt for meg. Da må jeg ha på meg fallskjermen og prøve å hoppe. 1,2,3 hopp, nei, jeg klarer ikke…

Jeg har så dårlig erfaring med mennesker, jeg stoler ikke på noen andre enn meg selv, mannen min og barna mine.

Så hvordan skal jeg komme videre da? Ja, det jeg lurer virkelig på. Jeg jobber hver dag, strikker og syr. Jeg deler på instagram og facebook, jeg prøver å være ekstrovert på sosiale plattformer. Jeg deler litt om meg selv, det er skummelt, men jeg vil jo at folk skal se hva jeg holder på med, og kanskje bestille en veske eller kjøpe et strikkemønster av meg, det er jo drømmen min.

Det hadde vært skikkelig gøy å få være med på godmorgen Norge på tv 2, få vist fram det jeg designer, kofter gensere, vesker og sekker.

Men det er nok uoppnåelig på mange måter det. Jeg synes det er skummelt selv om det er en drøm, og det er jo ikke sikkert at jeg er interessant for godmorgen Norge heller da ;)

Ja, det er drømmen min, nå ut til folk med det jeg lager. Jeg legger så mye sjel i hver ting jeg produserer, at jeg på den måten deler jeg faktisk en bit av meg selv hver gang jeg legger ut et nytt produkt jeg har designet.

Jeg må vise frem mitt siste koftedesign, det er Ovidakofta. Den er strikket i finull og tumi fra Rauma garn.

Kunsten er vel egentlig bare å akseptere seg selv, gjøre det man klarer å være stolt av det. Ikke se så mye på hva andre tør å gjøre.

Du finner meg på sosiale medier som denne bloggen, instagram og facebook.

Jeg heter monikamdesign overalt, så det gjør det lett å fine mine sosiale kontoer.

Tusen takk for at du tittet innom :)

Monika